Kroppspress, trening og kosthold

Det er ikke ofte jeg tar fatt på tastaturet og blogger lengre, men noen ganger blir jeg bekymret for menneskene rundt meg. Alt dette kropps- og helsepresset som vandrer rundt, det har blitt alt for drøyt, og det verste er at mye av det som florerer rundt overalt gir folk et helt feil bilde av hva som faktisk er bra. "SOMMERKROPPEN 2013, GÅ NED 10 KG PÅ 2 UKER". 

Og først skal det sies - jeg ingen mat- eller treningsekspert, men litt har jeg da plukket opp gjennom tidene, og har selv gått ned en del i vekt, og det ikke av å spise minst mulig, men av å spise ordentlig mat og regelmessig trening.

KROPPSPRESS:
Hva skjer med dette kroppspresset om dagen? Det er seriøst det verste sommerkroppen-opplegget jeg har sett noen gang. Det er fint at folk liker å trene og spise sunt, og det er også fint at mennesker vil inspirere gjennom blogger, instagram, twitter og gud vet hva som brukes i dag. Men, til dere som bruker denne inspirasjonen: ikke prøv å være noen andre enn deg selv. Og det er ikke all inspirasjon som er bra heller. De som trener alt for mye, og nesten ikke spiser er i mine øyne et dårlig eksempel på mennesker med god helse. Man vil vel behandle kroppen sin godt? Ikke sulte den, og trene den ihjel?

Vær alltid kritisk til inspirasjonen du bruker. Ja, den jenta hadde kroppen du gjerne skulle hatt, betyr det at du selv er mislykka? Nei. Det første vi alle sammen må bli flinkere til er å respektere oss for den vi er. Vi er alle gode nok akkurat som vi er. Selv har jeg hatt helt feil fokus på trening og kosthold; jeg ville ta tak i det på grunn av utseende. Det kan nok fungere for noen, men fokuset burde heller være at du vil føle deg bra og få en god helse.

Etter hvert som jeg endret kostholdet og begynte med regelmessig trening forandret humøret mitt seg, og selvtilliten min har steget med ganske mange hakk siden jeg var syk av depresjoner, mye pga. at jeg har inkludert trening og sunn mat i hverdagen min. Samtidig med dette endret fokuset mitt seg helt. Jeg trener ikke lengre for å oppnå drømmekroppen (så klart gjør det ingenting om jeg får den en gang), men hovedfokuset mitt er en bra helse og et godt humør - at jeg passer på meg selv.

Jeg tar også med meg masse inspirasjon fra bloggere, instagram osv, men du må gjøre livet ditt til ditt liv. Du kan ikke leve noen andre sitt liv. Du kan ikke spise akkurat det hun bloggeren gjør, eller løpe nøyaktige like mange mil som han på instagram gjorde. Finn en treningsform du liker å drive med, og den mengden som passer deg og formen din. Finn kostholdet som passer deg, etter hvor mye du trener og sånn. Ikke steng deg i kjelleren fordi den første joggeturen din ble på 4 km og ikke 3 mil som han veltrente instagram-gutten løp. Vi må alle starte et sted.

Og før jeg går videre må jeg bare nevne det igjen; husk riktig fokus!

KOSTHOLD OG TRENING:
Det skumleste og mest idiotiske jeg ser er folk som tror at å spise sunt betyr å spise lite. Fordi du spiser lite betyr ikke det at du spiser sunt. Det betyr bare at maten du har i deg er kalorifattig. Det gjelder ikke å spise minst mulig, hvordan kan det virke sunt for noen i det hele tatt? Ja, du går kanskje ned i vekt av å spise et knekkebrød hver fjerde time, men;

Skal du leve på knekkebrød resten av livet? 
Det gjelder ikke å være sunn en liten periode, men å finne et kosthold, en livsstil som du kan leve med. Noe som alltid vil være bra for deg, ikke bare i en liten periode av livet. 
Kroppen trenger variasjon, og ikke minst nok mat. Sier ikke man skal spise til man holder på å sprekke, men man trenger mat med mye næring, ikke mat med minst mulig kalorier.

Nå var selvfølgelig knekkebrødene bare et eksempel. Men det er så mange som har misforstått det å spise sunt. I mine øyne (og forhåpentligvis mange andre sine) betyr å spise sunt å spise ren og næringsrik mat. Rent kjøtt (fisk, kylling, etc), masse grønnsaker, som ikke dynkes i smør, saus osv. Et overskudd av proteiner (spesielt hvis man trener), lite karbohydrater og fett. Det er kostholdet jeg har gått over til og lever av.

Ikke finn en diett og kostholdsplan du kan leve på en stund, men et kosthold du kan ha resten av livet, en livsstil. Og det er ikke farlig å unne seg ting i blant. Det er vanene som teller, hva du vanligvis gjør og hva du gjør hver dag, ikke den ene dagen du koste deg. Vi lever bare en gang, det skal utnyttes!

Og husk at dere alle er gode nok som dere er, uansett! Og hva enn dere vil med trening og kosthold, gjør det for deres egen skyld, ikke fordi alle vennene dine gjør det. Riktig fokus er det viktigste! Jeg har aldri hatt det så bra som nå, og jeg vil takke et godt kosthold og regelmessig trening for det (+ en meget god innsats fra meg selv). 

Great quotes

Noen småting alle hele tiden burde tenke over;

"I regret nothing in my life even if my past was full of hurt, I still look back and smile, because it made me who i am today."

 "Respect yourself enough to walk away from anything that no longer serves you, grows you, or makes you happy."

"Life is too short to worry about stupid things. Have fun, fall in love, regret nothing, and don't let people bring you down."

"The only way to achieve the impossible is to believe it's possible."

"Nothing would be put in your life if you weren't strong enough to get through it."

Ha en fin dag alle sammen! Helg for meg betyr bare jobbing, gleder meg allerede til Mandag og hverdag igjen. Mandag som før var min verste fiende er nå den beste dagen i hele uka.

Oppskriften på en bedre hverdag

Jeg smiler om dagen. Det er nå nærmere 6 år siden jeg kunne smile og være glad, på ordentlig. For første gang siden det jeg kan huske smiler jeg for sol og vår, og snart sommer. Etter 5-6 år med depresjoner, angst, nedturer, rett og slett et rent helvete er jeg endelig 100% back on track. Jeg har vært bedre lenge, men før jul skjedde det noe. Og etter jul har ting bare vært supert! Selv om det ikke skjer noe spesielt om dagen, gjør jeg mitt ut av dagen for å gjøre den slik jeg vil.

Til de som måtte trenge det: Livet suger ikke! Tro meg, jeg vet det kan føles sånn. Jeg har vært lengre nede enn de fleste, men når jeg klarte å kare meg opp fra alt jeg har sagt, følt og gjort så klarer du det og! Jeg sier ikke at depresjoner bare er å kaste vekk, jeg vet at det ikke er så enkelt, men med enkle grep kan du gjøre veien til å komme deg ut av det lettere, noe kan du gjøre selv. Selv fikk jeg litt hjelp av psykolog, angstdempende tabletter og lignende, men det fungerte ikke i lengden, de grepene må man ta selv. Og her kommer oppskriften:

Tro det eller ei, hemmeligheten til suksess er en positiv tankegang. Det er hovedingrediensen til et lykkelig liv. Klarer du holde på den kommer resten av seg selv. Du kan prøve så hardt du bare vil, men med en negativ tankegang er du stuck. Tenker du positivt går det meste av seg selv. Tanker som "dette blir en fin dag", eller "nå var jeg flink", eller "jaja, shit happens, life goes on" kan gjøre mer enn du aner.

Utenom å være positiv er dette triksene jeg har brukt til en bedre hverdag:
- Ha en fast døgnrytme. Stå opp til samme tid hver dag, ikke sov hele dagen. Legg deg tidlig. Få nok timer søvn. 7-8 timer er optimalt. Og like viktig å ikke sove for lenge, som å sove for lite. Det gir samme effekten: du blir trøtt, sliten, føler deg daff.
- Få noe ut av dagen. Ikke sitt inne og forvent at ting skal komme til deg, kom deg ut og gjør noe. Gå en tur, dra på trening, tusle rundt i butikker, be med venner ut, skaff deg en jobb (om du ikke har en), les skolearbeid på en benk i parken. Alt er bedre enn å sitte inne.
- Har du en dårlig dag, vel, get over it. Vi alle har det. Alt er litt kjipt i blant, men hva hjelper det å grave seg ned i det? Hva hjelper det å tenke at alt går galt, alt er så dritt, alt går i mot meg, alt skjer med meg. Nei, det gjør ikke det. Vi alle har våre dårlige dager. Skjer det noe kjipt, bit det i deg og fortsett dagen som planlagt. Shit happens. Har du en trang for å få ting ut, så få det ut, men ikke bruk mer enn maks en time. Skriv det ned på et ark, hiv det i søpla og kom deg videre.
- Fysisk aktivitet er et must! Spesielt for litt deprimerte mennesker. Trening og fysisk aktivitet er ikke bare bra for deg fysisk, men også psykisk. Det styrker selvtilliten, du føler deg bedre, og du får en mestringsfølelse som er gull verdt. Enda bedre om du virkelig imponerer deg selv etter hver økt, dette styrker effekten av treningen.
- Spis sunt og regelmessig. Nei, ikke bare fordi det er sunt, men fordi det påvirker humøret ditt mer enn du aner. Det å få i seg mat regelmessig, i normale mengder holder blodsukkeret oppe, og derfor humøret. Desto bedre om du spiser sunt, da får du i deg den næringen du trenger, og det er bra for kroppen, men hodet ditt vet også at du tar et riktig valg, og hjelper deg indirekte med selvtillit og nok en mestringsfølelse.
- Unn deg små gleder. Selv om livet trenger noen litt strenge grep (som etterhvert blir en nytelse), så ikke glem å unne deg ting du liker. Litt shopping, reising, sjokolade (for de som måtte ønske seg det), ting du ikke vanligvis gjør må til. Vi trenger alle å koble ut i blant.
- Ikke syt! Ja, det kommer fra meg, den som har sytt mer enn halve Norge til sammen de siste 6 årene. Jeg har ikke gjort annet, men hvor har det ført meg? Enda lengre ned i dritten jeg har surva over. Det er det beste tipset jeg kan komme med, ennå hvor synd det er på deg, la det bli inni deg. Du gjør det bare verre for deg selv.

Dette kan virke fjernt for mange, og det var for meg og. Jeg hadde ikke sett for meg selv stå opp kl. 6 på en fridag for å dra på trening, men jeg angrer ikke at sekund på at det er slik livet mitt har blitt, for det har hjulpet meg.

Og takk til kamillak.com for en oppmuntrende blogg som har gitt meg mer inspirasjon enn resten av verden til sammen! Alle bør følge den jenta, hun sprer så mye god energi som kan gjøre hvem som helst glad.

SMIL OG VÆR GLAD! Du lever bare en gang. Gjør det du vil ut av det, ikke sitt og tenk på alt du vil og ønsker, du komme4 deg ingen steder på den måten. Ingen gjør jobben for deg, det er bare du som kan gjøre den. Og tro meg, det er verdt det. Du vil ikke sitte om 10 år og angre på alt du kunne ha gjort, når du bare kan gjøre det.

Well, this is life. Life's a bitch, so be a bitch back, and enjoy it.

Vel, dette er veldig personlig, og mange vil sikkert undre over hvorfor jeg deler det som jeg gjør, men jeg vet hvor mange som sliter med det samme, både i verre grad, og i mindre grad, og det spiller ingen rolle. Poenget er at når noen sliter med noe, kan det føles forferdelig og så ekte og vondt for den personen der og da, og dette forteller jeg kanskje for å forstå at det ikke hjelper å gi opp.

Nå har jeg en av mine beste dager på lenge, og det har vært i mange dager nå. Det går opp og ned så tar ikke gledene helt på forskudd, men gjør alt jeg kan for å ikke falle tilbake i samme gørra. Jeg har klart å legge bekymringer og ting til side, og fokuserer på det jeg har nå, og det at jeg skal få hjelp snart og sånn motiverer meg nok veldig. Oppi alt satt jeg og tenkte på alt som har skjedd de siste årene, hvor nære jeg har vært å bli borte fra alt, hvor mye jeg har opplevd, som i hvor mye som har ødelagt meg, og hvor mye tid jeg har kastet bort på å være deprimert, dessverre ingenting jeg kan få gjort noe med, eller kunne der og da. Nå som jeg er fullstendig klar over hvor mye jeg gleder meg til å komme meg videre, få en start på livet mitt sånn jeg ønsker det, og gjøre noe med alt dette, ser jeg ingenting galt i å dra det opp igjen som en påminnelse om hvor viktig det er at man tar tak i problemene sine så fort som mulig.

De verste minnene mine sitter fremdeles klistra godt, og er nok noe jeg aldri kommer til å glemme, kommer nok alltid å bære det med meg, ikke som noe vondt, men kanskje som en påminnelse på hvor mye man klarer å takle, selv med den dårligste psyken, og hvor viktig det er i lengden at man ikke gir opp og mister motet helt, selv om jeg nesten har gjort det tusen ganger. Det er tre ting som jeg husker mest. Har jo generelt hatt det forferdelig de siste årene, men noen ting preger meg mer enn andre.

Den følelsen da jeg hadde droppa ut av skolen. Da jeg hadde snakket med læreren og fortalt at jeg kom til å slutte, den følelsen da jeg gikk ut av skolen for siste gang. Så mislykka. Hva skulle det bli av meg? Klarte ikke fullføre videregående en gang. Og jeg som alltid hadde gjort narr av de som ga faen i skolen. Nå skal det sies at jeg ikke ga faen, men jeg slet for mye til at jeg klarte å møte opp, så alt helt ufrivillig, og desto en enda større påkjenning. Hadde jeg gitt faen hadde det kanskje ikke det føltes så vondt, men jeg fikk det revet fra meg uten å ville det. Jeg klarte det ikke, jeg fikk alt rundt meg ødelagt selv om jeg prøvde alt jeg kunne. Fikk angst før hver skoledag, følelsen av å måtte møte opp på en skole med masse folk, som hadde det så bra, og lo, og pratet så mye rundt meg, mens jeg inni meg bare satt og hadde det vondt. Den følelsen ble de fleste dagene alt for tung, noe som endte med at jeg ble hjemme. For første gang følte jeg virkelig at depresjonene hadde ødelagt livet mitt. Jeg hadde jo hatt mye fravær, men begge første årene på videregående hadde jeg fullført med relativt gode karakterer. Var først nå, når jeg hadde mistet noe av det viktigste man har i livet, hvor jeg så hvor mye innvirkning psyken min hadde på hva jeg fikk til og hva jeg ikke fikk til.

Den enda verre følelsen etter et år i Bergen etter året jeg droppa ut. Jeg hadde flyttet for å gå på skole og forbedre karakterene mine, og ta opp igjen de fagene jeg ikke hadde tatt tidligere. Dum som jeg var, herregud. Jeg var så desperat på å få det bedre, at jeg flyttet 50 mil hjemmefra, til et sted jeg ikke kjente noen, med sosial angst og depresjoner trodde jeg at det skulle hjelpe meg. Vel, ble ensom som faen, hadde ingen, kjente ingen, hadde sosial angst, klarte ikke møte på skolen, fikk ingen venner. Var det verste året i hele mitt liv. Men hadde jeg noe valg enn å fullføre? Jeg var jo ikke en person som ga opp, selv om depresjonene fikk det til å se sånn. Tross av angsten, ikke noe oppmøte på skolen, møtte jeg opp til eksamenene etter hjemmelesing, og fikk overraskende gode karakterer. Og vel og bra det, men nå var ikke året i Bergen gratis. Skolen var kjempedyr, og jeg prøvde gjentatte ganger og søke om fradrag, forklarte situasjonen, hadde fått legeerkæring fra legen, etter at jeg ENDELIG klarte å rote meg til en lege og få høre at jeg faktisk har en sykdom og at det ikke er noe galt med meg som person, men ikke en gang det hjalp. Så jeg satt med over 100 000 ekstra i gjeld, som ikke var nødvendig, da jeg kunne gjort det jeg gjorde i Bergen hjemme, og ikke vært totalt ensom.

Den aller verste følelsen da man ikke orket mer. Da man faktisk ikke så noen løsning på noen ting, når alt var så ødelagt, og når alt som foregikk oppi hodet på deg var kaos, alt var ødelagt. Ingen brydde seg,  ingenting var gøy, ingenting var verdt det, hadde ingen framtid, hadde det bare vondt. Sannheten var at jeg hadde mange som brydde seg, sammen med alt anna jeg slet med, klarte jeg å dra meg lengre ned i problemene mine ved å bruke det mot meg selv at jeg var syk. Jeg ville bare bort. Det er utrolig skummelt hvor nære jeg faktisk var, men evig glad jeg fremdeles er her.

Jeg har gjort mye dumt, uten å mene det. Jeg har følt mye feil, uten å mene det. Jeg har tenkt ting, som ikke stemmer, uten å mene det. Jeg har ødelagt og kastet bort så mange år på å være deprimert, lei meg, fått ukontrollerende angstanfall. Jeg har droppet ønsker, gitt opp ting, kjeftet ned de jeg er mest glad i, så utrolig mye uten å ha kontroll over meg selv. Tanken om hvor mislykka jeg er, at alle andre er bedre enn meg, at ingen kan bry seg om meg, det kommer ennå, men kanskje i mindre grad for hver dag som går. Bekymret meg konstant for framtida, men nå har jeg skoleplass, og jeg ser fram til å ta fatt på studiene og ser faktisk for meg framtida, i stedet for å bekymre meg for at jeg ikke kommer til å få til noe, eller noen ting.

Tror endelig, at jeg virkelig har skjønt hvor mye jeg ønsker å komme meg ut av det her. Jeg har jo hele tiden villet, men har skjønt at eneste muligheten er å innse hvor mye jeg sliter, og deale med problemene, ikke la de ta kontroll over deg. Det er så klart ingen enkel sak, men etter å ha slitt med kraftige depresjoner og angst i snart 6 år, har jeg blitt veldig godt kjent med meg selv, og jeg vet hvordan jeg vil reagere om ting skjer, jeg vet hva jeg takler og hva jeg ikke takler, men jeg vet også like godt hva jeg må gjøre for å ikke havne i den situasjonen hvor jeg mister fullstendig kontroll. Og selv om det er vanskelig å bestemme seg for ting da, er det faktisk mulig, i motsetning til hvis man først får et ukontrollerende anfall. For hvis jeg roter meg nedi der, så har jeg som sagt ikke kontroll, og da kan ingenting redde meg, for da er jeg ikke meg selv, og vrangforestillingene gjør at jeg faktisk ikke klarer å tenke klart, eller gjøre noe og faktisk mene det.

Nå klarer jeg hvertfall se for meg en framtid, jeg vet jeg at snart får hjelp, er lovet psykolog i april egentlig, så det er rett rundt hjørnet. Jeg har masse venner, og ikke bare noen tilfeldige, har venner som faktisk bryr seg, og som hele tiden har vært der for meg. De fortjener en så uendelig stor takk, for at de har holdt ut med meg, for jeg har vært helt grusom til tider, ennå de vet hvor mye de hjelper meg, og hvor mye jeg setter pris på de, er det en utrolig vond følelse alt de har gått igjennom for ting de har vært. Men jeg ønsker å legge alt bak meg, og jeg er glad jeg rekker å tenke sånn før jeg mistet de, for jeg hadde ikke orket å starte et nytt liv alene. Jeg vil gjøre det med de jeg har glad i, og de som har hjulpet meg til dit jeg er i dag. Jeg sliter fremdeles, men jeg er mye mer klar over hvorfor og hva jeg må gjøre for å hjelpe meg selv, og er veldig nære mer hjelp, samt at jeg har piller mot den verste angsten. Tusen takk til alle som alltid har vært der, og til spesielt en person som har måttet gå igjennom gud veit hva, og fremdeles er der. Det er utrolig.

Poenget med dette var kanskje; At alle som sliter med noe av det samme, eller sliter generelt; det kommer bedre tider, men det viktigste man kan gjøre er å få hjelp, og man må ikke gi opp. Snakk med de du har rundt deg, ikke lås deg inne med deg selv, da føler man seg så fort ensom og at ingen bryr seg. Folk bryr seg, men de kan ikke føle hvordan du har det på innsiden. Er du som meg, kan det man ser utenpå se så fint og flott ut, mens inni deg har du det forferdelig. Det blir hva du gjør ut av det selv. Ting trenger ikke være så ille. Du kan føle du ikke har kontroll, men du har, innerst inne. Jeg har selv vært der, hvor ingenting betyr noe, og alt man vil er å forsvinne, men det er ikke det man innerst inne vil, man vil ha det bra, og det er bare du som kan gjøre noe med det, og alle har evnen og kreftene til det.