Vel, dette er veldig personlig, og mange vil sikkert undre over hvorfor jeg deler det som jeg gjør, men jeg vet hvor mange som sliter med det samme, både i verre grad, og i mindre grad, og det spiller ingen rolle. Poenget er at når noen sliter med noe, kan det føles forferdelig og så ekte og vondt for den personen der og da, og dette forteller jeg kanskje for å forstå at det ikke hjelper å gi opp.
Nå har jeg en av mine beste dager på lenge, og det har vært i mange dager nå. Det går opp og ned så tar ikke gledene helt på forskudd, men gjør alt jeg kan for å ikke falle tilbake i samme gørra. Jeg har klart å legge bekymringer og ting til side, og fokuserer på det jeg har nå, og det at jeg skal få hjelp snart og sånn motiverer meg nok veldig. Oppi alt satt jeg og tenkte på alt som har skjedd de siste årene, hvor nære jeg har vært å bli borte fra alt, hvor mye jeg har opplevd, som i hvor mye som har ødelagt meg, og hvor mye tid jeg har kastet bort på å være deprimert, dessverre ingenting jeg kan få gjort noe med, eller kunne der og da. Nå som jeg er fullstendig klar over hvor mye jeg gleder meg til å komme meg videre, få en start på livet mitt sånn jeg ønsker det, og gjøre noe med alt dette, ser jeg ingenting galt i å dra det opp igjen som en påminnelse om hvor viktig det er at man tar tak i problemene sine så fort som mulig.
De verste minnene mine sitter fremdeles klistra godt, og er nok noe jeg aldri kommer til å glemme, kommer nok alltid å bære det med meg, ikke som noe vondt, men kanskje som en påminnelse på hvor mye man klarer å takle, selv med den dårligste psyken, og hvor viktig det er i lengden at man ikke gir opp og mister motet helt, selv om jeg nesten har gjort det tusen ganger. Det er tre ting som jeg husker mest. Har jo generelt hatt det forferdelig de siste årene, men noen ting preger meg mer enn andre.
Den følelsen da jeg hadde droppa ut av skolen. Da jeg hadde snakket med læreren og fortalt at jeg kom til å slutte, den følelsen da jeg gikk ut av skolen for siste gang. Så mislykka. Hva skulle det bli av meg? Klarte ikke fullføre videregående en gang. Og jeg som alltid hadde gjort narr av de som ga faen i skolen. Nå skal det sies at jeg ikke ga faen, men jeg slet for mye til at jeg klarte å møte opp, så alt helt ufrivillig, og desto en enda større påkjenning. Hadde jeg gitt faen hadde det kanskje ikke det føltes så vondt, men jeg fikk det revet fra meg uten å ville det. Jeg klarte det ikke, jeg fikk alt rundt meg ødelagt selv om jeg prøvde alt jeg kunne. Fikk angst før hver skoledag, følelsen av å måtte møte opp på en skole med masse folk, som hadde det så bra, og lo, og pratet så mye rundt meg, mens jeg inni meg bare satt og hadde det vondt. Den følelsen ble de fleste dagene alt for tung, noe som endte med at jeg ble hjemme. For første gang følte jeg virkelig at depresjonene hadde ødelagt livet mitt. Jeg hadde jo hatt mye fravær, men begge første årene på videregående hadde jeg fullført med relativt gode karakterer. Var først nå, når jeg hadde mistet noe av det viktigste man har i livet, hvor jeg så hvor mye innvirkning psyken min hadde på hva jeg fikk til og hva jeg ikke fikk til.
Den enda verre følelsen etter et år i Bergen etter året jeg droppa ut. Jeg hadde flyttet for å gå på skole og forbedre karakterene mine, og ta opp igjen de fagene jeg ikke hadde tatt tidligere. Dum som jeg var, herregud. Jeg var så desperat på å få det bedre, at jeg flyttet 50 mil hjemmefra, til et sted jeg ikke kjente noen, med sosial angst og depresjoner trodde jeg at det skulle hjelpe meg. Vel, ble ensom som faen, hadde ingen, kjente ingen, hadde sosial angst, klarte ikke møte på skolen, fikk ingen venner. Var det verste året i hele mitt liv. Men hadde jeg noe valg enn å fullføre? Jeg var jo ikke en person som ga opp, selv om depresjonene fikk det til å se sånn. Tross av angsten, ikke noe oppmøte på skolen, møtte jeg opp til eksamenene etter hjemmelesing, og fikk overraskende gode karakterer. Og vel og bra det, men nå var ikke året i Bergen gratis. Skolen var kjempedyr, og jeg prøvde gjentatte ganger og søke om fradrag, forklarte situasjonen, hadde fått legeerkæring fra legen, etter at jeg ENDELIG klarte å rote meg til en lege og få høre at jeg faktisk har en sykdom og at det ikke er noe galt med meg som person, men ikke en gang det hjalp. Så jeg satt med over 100 000 ekstra i gjeld, som ikke var nødvendig, da jeg kunne gjort det jeg gjorde i Bergen hjemme, og ikke vært totalt ensom.
Den aller verste følelsen da man ikke orket mer. Da man faktisk ikke så noen løsning på noen ting, når alt var så ødelagt, og når alt som foregikk oppi hodet på deg var kaos, alt var ødelagt. Ingen brydde seg, ingenting var gøy, ingenting var verdt det, hadde ingen framtid, hadde det bare vondt. Sannheten var at jeg hadde mange som brydde seg, sammen med alt anna jeg slet med, klarte jeg å dra meg lengre ned i problemene mine ved å bruke det mot meg selv at jeg var syk. Jeg ville bare bort. Det er utrolig skummelt hvor nære jeg faktisk var, men evig glad jeg fremdeles er her.
Jeg har gjort mye dumt, uten å mene det. Jeg har følt mye feil, uten å mene det. Jeg har tenkt ting, som ikke stemmer, uten å mene det. Jeg har ødelagt og kastet bort så mange år på å være deprimert, lei meg, fått ukontrollerende angstanfall. Jeg har droppet ønsker, gitt opp ting, kjeftet ned de jeg er mest glad i, så utrolig mye uten å ha kontroll over meg selv. Tanken om hvor mislykka jeg er, at alle andre er bedre enn meg, at ingen kan bry seg om meg, det kommer ennå, men kanskje i mindre grad for hver dag som går. Bekymret meg konstant for framtida, men nå har jeg skoleplass, og jeg ser fram til å ta fatt på studiene og ser faktisk for meg framtida, i stedet for å bekymre meg for at jeg ikke kommer til å få til noe, eller noen ting.
Tror endelig, at jeg virkelig har skjønt hvor mye jeg ønsker å komme meg ut av det her. Jeg har jo hele tiden villet, men har skjønt at eneste muligheten er å innse hvor mye jeg sliter, og deale med problemene, ikke la de ta kontroll over deg. Det er så klart ingen enkel sak, men etter å ha slitt med kraftige depresjoner og angst i snart 6 år, har jeg blitt veldig godt kjent med meg selv, og jeg vet hvordan jeg vil reagere om ting skjer, jeg vet hva jeg takler og hva jeg ikke takler, men jeg vet også like godt hva jeg må gjøre for å ikke havne i den situasjonen hvor jeg mister fullstendig kontroll. Og selv om det er vanskelig å bestemme seg for ting da, er det faktisk mulig, i motsetning til hvis man først får et ukontrollerende anfall. For hvis jeg roter meg nedi der, så har jeg som sagt ikke kontroll, og da kan ingenting redde meg, for da er jeg ikke meg selv, og vrangforestillingene gjør at jeg faktisk ikke klarer å tenke klart, eller gjøre noe og faktisk mene det.
Nå klarer jeg hvertfall se for meg en framtid, jeg vet jeg at snart får hjelp, er lovet psykolog i april egentlig, så det er rett rundt hjørnet. Jeg har masse venner, og ikke bare noen tilfeldige, har venner som faktisk bryr seg, og som hele tiden har vært der for meg. De fortjener en så uendelig stor takk, for at de har holdt ut med meg, for jeg har vært helt grusom til tider, ennå de vet hvor mye de hjelper meg, og hvor mye jeg setter pris på de, er det en utrolig vond følelse alt de har gått igjennom for ting de har vært. Men jeg ønsker å legge alt bak meg, og jeg er glad jeg rekker å tenke sånn før jeg mistet de, for jeg hadde ikke orket å starte et nytt liv alene. Jeg vil gjøre det med de jeg har glad i, og de som har hjulpet meg til dit jeg er i dag. Jeg sliter fremdeles, men jeg er mye mer klar over hvorfor og hva jeg må gjøre for å hjelpe meg selv, og er veldig nære mer hjelp, samt at jeg har piller mot den verste angsten. Tusen takk til alle som alltid har vært der, og til spesielt en person som har måttet gå igjennom gud veit hva, og fremdeles er der. Det er utrolig.
Poenget med dette var kanskje; At alle som sliter med noe av det samme, eller sliter generelt; det kommer bedre tider, men det viktigste man kan gjøre er å få hjelp, og man må ikke gi opp. Snakk med de du har rundt deg, ikke lås deg inne med deg selv, da føler man seg så fort ensom og at ingen bryr seg. Folk bryr seg, men de kan ikke føle hvordan du har det på innsiden. Er du som meg, kan det man ser utenpå se så fint og flott ut, mens inni deg har du det forferdelig. Det blir hva du gjør ut av det selv. Ting trenger ikke være så ille. Du kan føle du ikke har kontroll, men du har, innerst inne. Jeg har selv vært der, hvor ingenting betyr noe, og alt man vil er å forsvinne, men det er ikke det man innerst inne vil, man vil ha det bra, og det er bare du som kan gjøre noe med det, og alle har evnen og kreftene til det.
